Første arbeidsdag.
Endelig var den store dagen kommet. Vel, egentlig så var det jo ikke sååå veldig stort da, jeg hadde jo tross alt møtt på en del av gutta da jeg var på omvisning med min onkel, men jeg hadde likevel sommerfugler i magen og ørevoks i munnvikene.
Første arbeidsdag startet omtrentlig som forventet, men det var ingen hemmelighet at Securitas overukompetente overbeskyttenhet var et faktum. Det ville jo være teit å slippe inn en av kongens uniformerte menn, uansett om han hadde aldri så mange identifikasjonskort å vise frem. De kom jo ikke inn på Politi Høgskolen for ingenting!
Etter mye frem og tilbake, og en kø fra vakta og ut til hovedveien, fikk vaktene en smule panikk, og fikk litt fart på sakene. Jeg ble overrasket over å nærmerst å bli kastet inn, med bil og det hele - morsom sak det der, jeg skulle jo egentlig ha eget kjørebevis for å ferdes i parken hvor fuglene hviler.
Jeg hengte meg på bølgen og endte tilslutt opp ved 330-skvadronens vedlikeholdshangar. På vei inn var det mange hyggelige ansikter som mer enn gjerne ville se hvem som var sterkest i klypa, og jeg tok gledelig utfordringen. Vel inne i hangaren fikk jeg beskjed om å ta plass i kaffebaren. Kaffebaren sier du? Jeg mimret et aldri så lite sekund på den gang jeg var en NonCoffeeOfficer, men det så ut til å ha endret seg nå. Olme blikk og generell uvennlighet fra brøytebil gutta og hånlige flir fra andre menige var ikke å se - det var hyggelig å komme inn i varmen.
Kaffebaren fyltes raskt opp, og plutselig tentes lampa i prosjektoren. Inn kom en langstrakt mann med ellers lite hår. Nametagen sa Maj Paulsen. Paul Paulsen, kjent navn tenkte jeg, det er jo avdelingslederen vår. Hyggelig fyr. Ved han stod en eldre kar, han så noe stusselig ut der han stod med fullskjegg, briller og utejakke. Det var metrologen. Ironisk nok hadde han samme tonefallet som alle andre mannlige metrologer, kan det være et eget opptakskrav?
Etter presentasjonen måtte Paulsen selvfølgelig nevne at avdelingen nå hadde fått et nytt medlem, jeg følte meg virkelig kul det øyeblikket jeg reiste meg opp, tok en helt om og stutret frem et aldri så stusselig "hei". Oppholdet fortsatte så med god gammal mannsjit og kaffe. Ja, kaffe til dem som drikker kaffe. Vi andre klarer oss helt supert med varm sjokolade fra Statoil, som ligger et steinkast fra flyplassen. Klokken slo noe over åtte, og folket gikk til sine respektive arbeidsområder.
Avionikkontoret ligger i enden av en aldri så liten labyrint som går i gjennom kjøkkenet, opsen, forbi sjefen og publikasjonsrommet. Dette ørneredet huser de kuleste ved avdelingen, hele 2 spesialister, Derek og meg selv. Hvorfor er avionikk kulest? Vel, sjefene mine helt konge; Håkon den store og Svein Tore den tøffe. Derek har 9 år på baken fra Orion, og er fra Skottland; det er rimelig kult i seg selv. For de som måtte lure, så stortrives jeg, og har ingen planer om å forlate Bodø med det første.
Jeg fikk en grei innføring i diverse rutiner ved avdelingen, fikk tildelt masse utstyr og 3 skap, noe som minner meg på å merke nøklene. Før jeg visste ordet av det var vi nok en gang i kaffebaren. Det var jo kaffepause halv ti.
Flirende spurte jeg hvor lenge pausen varte, og tilbake fikk jeg bare: nja, 10-ish? :)
Tiden gikk og plutselig var det lunsj. Turen bar nok en gang mot kaffebaren, gutta henta matpakken sin og... hei! matpakke? Verden la seg over mine skuldre. Hvor dum kunne en nyutdanna sersjant være? Selvfølgelig måtte en jo smøre mat med, en betaler jo ikke i dyre dommer til det lokale kjøkkenet for ingenting. Svein Tore humra litt og pekte på fruktfatet; bare ta, vi får stadig vekk ny frukt, så det er bare å spise. Banan er godt.
Men hold fast, det stopper nemlig ikke der. Dagen i dag var nemlig 330's 35 års dag, og den skulle feires i kaffebaren med snitter og kaffe. På toppen av det hele ble det innført tilstedevakt for teknikere og operativt personell, 15 min. beredskap var nå et faktum. Hvor mye flaks kan en ha på en dag? Pausen varte fra halv tolv til godt over ett, så det ble noen snitter.
Resten av dagen tilbrakte jeg i ørneredet vårt. Foran meg hadde jeg uendelig med dokumenter. SSO skulle leses, alle slags forskjellige publikasjoner for Sola og Bodlø skulle leses, og jeg skal innrømme at både Jon Blund og Hakke Hakkespett var innom mer enn en gang!
Første arbeidsdag gikk mot slutten, og jeg fikk (det vil si at jeg måtte kjøpe dem) mine første patcher, og det var stort det! Endelig en patch på uniformen :D
Resten av dagen er en historie for seg selv, og den nærmer seg slutten her jeg ligger ukomfortabelt på rammemadrassen min og skriver. Vedlagt er et bilde jeg tok på vei inn til leiren. Det er nemlig et lite stykke mellom vakta og selve "leiren".
PS: Til alle dere som sier at Bodø er kjempefælt og alt det der, inkludert meg selv, dere tar feil :) Så langt *knock on wood* har det vært aldeles strålende, og slik vil det forhåpentligvis fortsette å være. Håper du/dere likte første episode av blogen min. Stay tuned for more!
Löw frän Bodø!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar